DEN NYE TRØNDERROCKEN! Endelig kommer Pånnivågn til Trondheim igjen – etter at de skapte kaos og sprenge publikumskapasiteten på Fru Lundgreen noen år tilbake. Siden da har de gitt ut ny plate, “Mellom alt og ingenting”, og utviklet lydbildet sitt betraktelig. I sommer skal de spille på flere festivaler, men først inntar de scenen på Familien. Bandet ble nylig kåret til årets Publikumsfavoritter av fagbladet Musikkpraksis (www.musikkweb.no). Juryen, med blant annet Åge Sten Nilsen fra WigWam, uttalte følgende:
«Juryen faller for bandet Pånnivågn med sine enkle, fengende rockelåter, hissige gitarer og vokal med trønderske tekster. […] Mye tyder på at 2012 kan bli et Pånnivågn-år? Se opp for eksponentene for “Den nye trønderrocken”.»

TERNINGKAST 5 I TRØNDER-AVISA: “Plata “Mellom alt og ingenting” holder skyhøyt trønderrocknivå.”

TERNINGKAST 4 I HAMAR ARBEIDERBLAD: “Dette er hovedsakelig fantastisk morsom og hardtslående trøndersk hardrock. «Æ breinn», med strykearrangement av Øyvind Flaarønning Smidt, er en höjdare, og Alexander Rødøy Bakken sin leadgitar er et friskt pust igjennom hele produksjonen.”

TERNINGKAST 4 I ADRESSEAVISEN: “Rett fram rock’n roll [...] med imponerende og særegne topper.”

Mer informasjon om bandet og musikken finnes på nettsiden www.pannivagn.no.

Se musikkvideoen til “Æ breinn” på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=P3GBW1IOn7Y

Gratis inngang
kl.22:00
20år

The Savoy Court skriver for det meste jovial pop/folk.
Hun Utforsker temaene: identitet, vennskap og kjærlighet.
Det hele ledsaget av hennes gitar og en fortrollende stemme.
Dere kan forvente dere en fin og avballansert konsert med gode tekster ogsanger du blir rørt av.

Gratis inngang
20år
kl.22:00

André Holstad vokste opp på Holmlia i Oslo. Han begynte i en alder av 20 år å spille musikk og skrive låter. Med en sjelden utstråling og en vidunderlig rockemusikk som limer seg til hjernebarken er André er et friskt tilskudd på den norske rockestammen. Den 27. Januar slapp han debutalbumet “Counting Backwards”, et album som beviser at denne typen rock ikke bare er staffasje og tomme tønner – for Andre er det et spørsmål om liv og død.
Med et stjernelag i ryggen, bestående av medlemmer av Paperboys, Euroboys, Madrugada, Ulver, Cato Salsa og King Midas har Andres fått et særeget sound fullt av trøkk og raffinerte detaljer. Tenk deg Peter Doherty, Lou Reed og Nick Cave i full allsang på et nachspiel i Gamlebyen, og du begynner å nærme deg stemningen i Andres musikk.

“Herligere og mer uforfalsket rock´n roll fra en debutant er usedevanlig sjelden vare” VG-5/6 – Stein Østbø

“Counting Backwards er upolert plate som klarer å være folkelig og interessant på en gang” Nordlys-5/6 – Morten Ryland Høying

“Velkommen rett inn på A-Laget, André Holstad” Sunnmørsposten 5/6 – Odd Inge Rand

“Holstad spiller mollstemt og sjelfull rock som treffer ved første lytt” Trønderavisa 5/6 – Tore Vikan

“Når rocjehavet bruser sterkest, og det melodiøse skummer, er det bare å smile fornøyd” – Halden Arbeiderblad 5/6

“Oslos nye rockehåp….” -smug.no-

“Nykommeren Andre Holstad (29) fra Holmlia besitter noe av den desperate energien og intensiteten som kjennetegner en som har denne musikken i nervesystemet”. – Svein Andersen- Aftenposten

“Som låtskriver og vokalist er han et betydelig talent.”– Morten Smedsrud-Adresseavisen

“Debutant fra Oslo som gir jernet. Han legger ikke skjul på hvor han vil hen, og André Holstad er definitivt en sterk vokalist som vi kan komme til å få mye glede av framover”. – Rune Slyngstad-Fedrelandsvennen

“Men mest er “Counting Backwards” et uttrykk for at Holstad har en modenhet som mange kan misunne ham”. – Frank Johnsen- Bergensavisen

“Tanken er full av høyoktan elektrisk gitar og det tar litt tid før Holstad slipper trøkket og lar lytteren slappe av med et par låter som røper at han også har me- lodisk teft og evnen til å gå inn i mer poetiske stemninger, som i sangene «Alone», «Stay» og «Walk With You».” – Fredrik Wandrup- Dagbladet

“Norsk Rockehunk….” -730.no-

“…med rå og ekte fremføring der du nesten føler lukten av svidd gitarforsterker. Den treffer derfor og berører ditt rockehjertet umiddelbart! -rockman.vgb.no-

www.andreholstad.com

c.c. 100,-
20år
kl.22:00

Rollerbitch föddes vintern 2010 nångång då mörkret låg som tätast över Göteborg. Rollerbitch musik är stark, energisk och har rötterna i våra frustrerade tonårsperioder då kärleken till band som Rage against the machine, Led zeppelin, Danko jones, White stripes, Queens of the stone age m fl m fl m fl väcktes till liv.

the Rollerbitch är:
Evelina Gustafsson – sång och gitarr
Malin Wättring – barytonsaxofon
Vegard Lauvdal – trummor

http://www.myspace.com/therollerbitch

Gratis inngang
kl.22:00
20år

Nordgarden er endelig tilbake med sitt fjerde album, “You Gotta Get Ready”.
Etter over 3 år ute på veien og en endeløs rekke av konserter og turneer ute i Europa og USA er den utflytta låtskriveren fra Hamar tilbake med en sterk plate med dype røtter i den amerikanske musikken med særs kjærlighet for folk og country. På reiser langs med kysten av New York og California har Nordgarden funnet tilbake til sine musikalske røtter – fra da han oppdaget styrken i musikken en junidag i 1993 på Valle Hovin hvor Bruce Springsteen stod og forkynnet fra rockens gospel.

På ”You Gotta Get Ready” møter vi en Nordgarden som framstår med modenhet og selvsikkerhet, som på egne, stødige ben uttrykker sine egne oppriktige tanker og meninger. Fra starten i Firenze tilbake i 2003 hvor han ble oppdaget og produsert av en av Italias viktigste artister, Paolo Benvegnù, til i dag hvor Nordgarden har etablert sitt eget plateselskap GDN Records og gjør ting selv, og organiserer egne plateutgivelser og turneer verden over.

“You Gotta Get Ready” er en reise gjennom ti låter hvor viljen, styrken og ønsket om å overkomme alskens motgang og gjenoppstå har en hovedrolle. Det finnes en gjennomgående holdning om at ”jeg kommer ikke til å gi opp med det første” – ”ingenting; ei alle nedturene, ei alle skuffelsene, kan holde meg nede”. Nordgarden insisterer på å overkomme og stige ut av bataljen som en bedre og mer bevisst mann. Her finnes det også låter og historier hvor Nordgarden erkjenner egen sårhet, egne svakheter og personlige nederlag. Men hele tiden finnes det en underliggende tone av at dette skal overkommes til det bedre.

På låter som ”Schiphol Blues” og ”They´re Building, They´re Building” betrakter Nordgarden verden fra vinduet på en flyplass eller en buss og ser at ting ikke går helt som det skal. I andre låter som tittelsporet og ”Keep It Shining on the Inside” reiser han seg fra setet, knytter neven og tviholder på å prøve å forandre tingenes tilstand til det bedre – en såkalt ”fighting spirit”. I ”Leaving” og ”Some Work on You” derimot lærer vi å kjenne en empatisk
Nordgarden som medfølende observerer venner som har vanskeligheter med å møte skuffelser og nederlag i hverdagen og i kjærligheten. Reisen slutter hen med ”Carousel on the Loose” som nesten vuggende følger hovedpersonen på kveldsbussen hjem fra jobb, hvor mørket jager både utenfor og inne i sinnet. Men under melankolien lurer det et glimt i øyet om at alt vil ordne seg, også denne gang.

Idéen bak plata ser dagens lys på en turne på Sicilia, hvor Nordgarden spiller konserter med multi-instrumentalisten Fabio Genco. I en felles kjærlighet for bandet Calexico og artisten Andrew Bird, bestemmer de seg for å sette i gang innspillingene av den nye plata i september 2010 i studioet til Genco i Marsala på Sicilia. Der spiller de inn de fem første låtene av plata og legger et viktig fundament for arbeidet videre. Etter Sicilia og nok en turné i Nederland vender Nordgarden tilbake til Oslo hvor han fortsetter innspillingene og arrangementene hjemme på Vålerenga. Han kontakter diverse musikervenner rundt omkring i byen og tar med seg
laptop’en hvor enn det kan finnes inspirasjon. Det siste laget på verket blir lagt med miksen som gjøres i Nordgardens nye hjem i fiskelandsbyen Acitrezza på Sicilia, med utsikt utover Middelhavet fra balkongen.

Siden barndommen har Nordgarden aldri holdt skjult på sin store kjærlighet for Bruce Springsteen. Under konserten på Valle Hovin tilbake i 1993 på tre timer og førti minutter var åpenbaringen komplett og Nordgarden var bestemt på at musikken også skulle være hans bane. Med årene har inspirasjonen kommet også fra andre artister, men hovedsaklig fra låtskrivere som Jeff Buckley, Elliott Smith, Ryan Adams, Andrew Bird og Paul Curreri, hvor tekstene, melodiene og formidlingen står i høysetet.

Den musikalske karrieren til Nordgarden begynner å ta form da han i 2000 etter endt siviltjeneste i Oslo bestemmer seg for å bryte med alt, vende det hele på hodet og flytte til Bologna i Italia. Etter et turbulent år som gatemusiker og artist på de små studentstedene i Bologna mottar han en telefon fra produsenten Paolo Benvegnù (Scisma) som inviterer Nordgarden til Firenze for å produsere hans debutplate. Etter en lang og varm sommer i Firenze i 2002 og fem uker i et studio uten airconditioning er debuten ”Terje Nordgarden” klar for utgivelse på det fiorentinske labelet Stoutmusic. Responsen fra den italienske pressen er entusiastisk og Nordgarden kan endelig ta fatt på turnélivet. Sommeren 2003 spiller han bl.a på hovedscenen på den historiske festivalen Arezzo Wave.

I 2005, hjemvendt til Oslo, må Nordgarden gjennom en operasjon på stemmebåndene for å fjerne en cyste. Alvoret i situasjonen preger ham, og frykten og risikoen for å miste stemmen er tilstede, men heldigvis går det hele feilfritt for seg. Etter et år med gjenopptrening av stemmen er Nordgarden tilbake med plata ”A Brighter Kind of Blue” i juni 2006. Det er en mer spartansk og enkel Nordgarden som har laget en naken og akustisk plate som denne gang også kommer ut på norske Grappa. Stein Østbø i VG skriver: ”Det nærmeste en ny, norsk låtskriver har kommet de tidløse kvalitetene til Ryan Adams.” Plata blir godt mottatt i flere land og Nordgarden ekspanderer og tar nå fatt på resten av Europa med endeløse turnéer.

I 2008 spiller han inn i Oslo igjen i studioet til Even Ormestad fra Jaga Jazzist hvor flere av bandets medlemmer også deltar. ”The Path of Love” er tittelen og blir hans første utgivelse på det selvstartede labelet GDN Records. Plata er full av varme og rike arrangement og
Nordgarden fremstår som en stadig modnere artist. Denne gang tar han steget over dammen og realiserer de gamle barndomsdrømmene med å spille konserter i de historiske lokalene rundt omkring i East Village og Greenwich Village i NYC. Ferden går så videre over til California, gjennom drømmenes land, ”the Promised Land”, som hans første store helt Bruce Springsteen en gang sang så lidenskapelig.

Gratis inngang
kl.22:00
20år

This is Vancouver’s Geoff Berner, whose Mint Records debut, Victory Party, emerged on March 8th, 2011.

Victory Party won the Canadian Folk Music Award for 2011, in the “Pushing the Boundaries” category. “Pushing the Boundaries” is a good description of Berner’s sometimes dirty, often political approach to traditional Jewish music

Geoff’s openness to experimentation, spirited Eastern European klezmer influences, punk rock attitude and work with producer/mastermind Josh Dolgin (aka Socalled) resulted in an innovative, engaging and agressive album full of surprises.

“I know this sounds extreme, but with Josh Dolgin’s help, and Mint Records’ backing, I was finally able to realize my potential in the medium of recorded music.” says Berner.

After completing his highly-acclaimed Whiskey Rabbi trilogy of trio albums, it was time for Geoff Berner to move on.

“I wanted to make an album that sounded bigger, more “klezmer-ey”, and more transgressive, all at the same time. And I knew I couldn’t do it alone. In fact, I knew that I couldn’t do it without Josh.”

Josh Dolgin, aka Socalled, is an acknowledged genius of modern Jewish music. He is famous for his own albums, which fuse hip-hop and klezmer. A feature film about him, The Socalled Movie, was released internationally in 2010 by Canada’s National Film Board.

“Josh had a new idea for making a song better every 3-5 minutes.”

New musicians were also added to the mix. Benjy Fox-Rosen and Michael Winograd came up from Brooklyn to play bass and clarinet, respectively, as an addition to familiar brilliant members of the Berner posse — Wayne Adams on percussion, Diona Davies and Brigitte Dajczer on violins.

What’s really remarkable about Winograd and Fox-Rosen is that they are among the first true new klezmorim in 70 years. Since the 1970s, klezmer revivalists have always come to the music from other styles. Benjy and Michael learned to play their instruments by learning klezmer. That really hasn’t happened since before the Holocaust. They represent the flowering of a reborn radical Jewish culture, what Berner’s tourmate Daniel Kahn of Berlin band The Painted Bird calls the “Klezmer Bund”.

Radical Jewish musicians in the Klezmer Bund movement are trying put out a vision of Jewish culture that’s the opposite of the rightwing conservative, knee-jerk pro-Israel, judgmental bullshit that’s emerged in recent decades.

That vision is evident at Berner’s live shows, which tend to devolve into crazed, chaotic, drunken dancing and psychotic laughter. He has built a sizable cult following through extensive touring, and audiences of odd, bookish people who like to drink come out to pack bars in Berlin, Amsterdam, Oslo and Zurich, as well as in Canada. Look out for the Victory Party to hit your town this year!

“The Avenging Angel of klezmer” — Canada’s Globe and Mail

“Geoff Berner might be klezmer’s saviour.” — NOW Magazine

“5/6″ — Oslo Dagvisen

“An evening spent with Geoff Berner’s music is, in the words of the good Dr. Hunter S. Thompson, “a wild combination of menace, madness, and genius… fragmented coherence that wreaks havoc on the mind of any listener.” – Vue Weekly, Edmonton

“Cherish him, cherish him, for there really is no one like him. Fantastic.” — Billy Bragg
Instrumentation

Geoff Berner – Vocals, Accordion
Diona Davies – Violin
Wayne Adams – Percussion
Discography

Victory Party (2011, Mint Records)
Klezmer Mongrels (2009, Jericho Beach)
The Dance of the Wedding Bride (2007, Jericho Beach)
Whiskey Rabbi (2005, Black Hen)
Live In Oslo (2004, Black Hen)
We Shall Not Flag or Fail We Shall Go On To The End (2003, Black Hen)
Light Enough To Travel (2000, Kolakovsky Music)

Geoff appeared on Carolyn Mark’s Mint Records release, Just Married: An Album of Duets, performing “It’s All Just A Matter Of (Where You Draw The Line)”

Geoff’s songs have been covered by such artists as The Be Good Tanyas, Kris Demeanor, Corb Lund, Carmaig De Forest, Bob Bossin, Tanya Tagaq Gillis, Dan Bern, and others.

www.geoffberner.com

******************************************************
Who’s The Mama and The Tender Three består av vokalist Ingrid Galadriel, bassist Egil Stenhaug strand, gitarist Øyvind Rognstad og trommis Sig Vegar Aas. Bandet spiller humoristisk men dog så vakker blandings soul/blues/pop rett fra eget hjerte.

https://www.facebook.com/pages/Whos-The-Mama-The-Tender-Three/199439590164103
******************************************************
******************************************************

100,-
20år

En portugisisk ire i Oslo: DD Peartree

DD Peartree er en irsk-portugisisk Americana-artist bosatt i Oslo.
Den portugisiske iren blander singer-songwriterns eksistensangst med det irske jovialiteten: Musikken går fra det melankolske til det allsangvennlige.

Og i bakgrunnen kan man ane den latinske oppveksten.
Han født i London, vokst opp på Madeira i Atlanterhavet, har portugisk mor og irsk far. Og et tysk fornavn.
DD [didi] vokste opp med musikk rundt seg. Album som Neil Youngs
Harvest, Jeff Buckleys Grace og The Cures Wish, trenger han ikke sette på for å lytte til.

Han er hardtarbeidende som Bruce Springsteen, melankolsk som Robert Smith og publikumsvennlig som Ryan Adams.
DD [didi] har overbevist Patsy Watchorn fra The Dubliners til å holde
spontankonsert på en liten irsk pub på Madeira. Nå etablerer DD seg i Oslo.

Og ja. Det var det tyske navnet. DD kom til verden under Moskva-OL 1980.

Soga sier at faren fulgte finalen på 3000 meter fra venterommet. Med
portugisisk mor og irsk far var det ikke så lett å finne noe som funka på begge språk. I feltet var det et østtysk stjerneskudd som het Dieter. Da DDR-løperen strakk armene i været, ble det Dieter.

Gratis inngang
kl.22:00
20år

Det er ikke noe spesielt med The Great Big Taters. Bortsett fra at trondheimsbandet låter som om de virkelig vet hva de driver med. Det er sånt som er litt vanskelig å se og høre bort i fra.

Du vet når du treffer ei dame som virker ålreit og likandes, men som bare ender opp med å få deg til å miste balansen helt? Total love, lzm?! Litt sånn er The Great Big Taters. Du tenker som så at dette er jo ålreit sjelfylt rock. Men så sitter du der plutselig og spiller lufttrommer, luftbass og, ja, luftgitar og lurer litt på hva det var som traff deg der midt i mellomgulvet. Hva var det egentlig som akkurat kakket meg i hodet og fikk meg til å droppe kjeven nedpå brystet? Denne følelsen av å ha blitt tatt på senga når du minst ventet det er hva soul´n´rock is all about baby. I hvert fall slik The Great Big Taters gjør det. Ingen store fakter, ingen lovnader om kort vei til lykken, bare en usedvanlig solid dose med kvalitetsmusikk som går rett i hjerterota på den mest upretensiøse måte.

Til å være bare delvis trøndersk av fødselsopphav, låter bandet overraskende…trøndersk. Ikke på trønderrockmåten, men på Motorpsycho-, Cadillac- og The Moving Oos-måten. Og på den kvalitetsmåten at bandet i bunn er fostret på bl.a. en prisvinnende bluesgitarist, musikere med bakgrunn fra jazzkonservatoriet i Trondheim, tekster fra skyggesiden, en ekstrem forkjærlighet for gitarbokser og ikke minst en analog tilnærming til å lage en skitten produksjon på plate. Slik border for musikalsk suksess og det er selvfølgelig hva The Great Big Taters leverer på sitt andre album som kommer den 13. mai.

Her bugner det over av melodiøs psykedelisk rock med en umiskjennelig soulfølelse i grunnmuren, iblandet progressive partier som vil få selv den mest rutinerte musiker til å nikke anerkjennende og ungpikene til å hvine av yrhet og forvirret glede. Når et slikt orkester ankommer byen krysser man ikke bare av på kalenderen, man bestiller billetter, sparer penger til øl og benytter anledningen til å takke universet for at det finnes band som respekterer det faktum at musikk skal spilles med genuinitet og overbevisning.

Utover det er det altså ikke noe spesielt med The Great Big Taters.

www.nrk.no/urort/Artist/thegreatbigtaters

c.c. 100,-
kl.22:00
20år

Dette er Smidts egne slåtter inspirert av all verdens folkemusikk ikledd en groovy banddrakt som drar det hele elegant over i pop og rockverdenen.
Øyvind Smidt (også spilt med bl.a Rasmus og v.b.band, Ida Jenshus, Trønderhøns, Trøndelag Teater ) jobber nå i Øra Studio med sitt første soloalbum, og representerer noe nytt i folkemusikksjangeren sammen musikere basert i Trondheim. For de som ikke fikk med seg konserten på familien i september ifjor er dette en fin mulighet til å høre bandet igjen.

Øyvind Smidt (fele,mandolin)
Andreas Dahle Aagård (gitar)
Kay Ronny Dahl (keyboards)
Dag Erik Oksvold (trommer)
Fritz Eidsvaag (bass)

Gratis inngang
20år

Akustisk Kystrock fra Brønnøyværing
Bjørn-Peder Johansen med artistnavnet Bjørn-Peder http://no.wikipedia.org/wiki/Bj%C3%B8rn-Peder> er først og fremst soloartist med snart fire CD-utgivelser bak seg. Han har også bakgrunn somgitarist <http://no.wikipedia.org/wiki/Gitarist> og produsent http://no.wikipedia.org/wiki/Plateprodusent

I mai 2012 utgir Brønnøyværingen sitt fjerde soloalbum med tittelen No. 4 Få me heim. Stilen er som alltid litt av det meste: blues, country, viser og folkrock. Den er variert som kysten selv. Fra det rå til det myke og sarte. Så da kaller han stilen like godt Kystrock.
Bjørn-Peder skriver det meste av tekst og musikk selv. Tekstene er på øyværing og henter inspirasjon fra kystkultur og storbyliv. Musikken kategoriseres som folk preget:

Folk: http://no.wikipedia.org/wiki/Folkemusikk
Rock: http://no.wikipedia.org/wiki/Rock
Pop: http://no.wikipedia.org/wiki/Popmusikk
med innslag av Blues: http://no.wikipedia.org/wiki/Blues

Solokarrieren startet i 2002. Via en demokonkurranse i NRK P1 fikk han platekontrakt med og CD-en«Underveis» ble utgitt året etter. Særlig sangen «Solgangsbris» fikk mye oppmerksomhet den gangen. Oppfølgeren fra 2006 «Spesiell» fikk i likhet med debuten særdeles fine kritikker i media.

Med utgivelsen «Blå Sjel» i 2010 tok Bjørn-Peder en blå vending med et mer rustikk akustisk lydbilde. «Blå sjel» ble godt mottatt og ble ledsaget av en lengre solo-turne i Trøndelag og Nord-Norge. Duetten og videoen “Vise te trøst for oss aille” med Sibeth Hoff går fortsatt på Norsk på norsk Jukebox NRK1.
Bjørn-Peder er Ukens Artist på NRK P1 Nordlandsamtidig med konserten på Familien. Flere av sangene hans er på rotasjon på NRK P1 i de nordligste fylkene. Inkludert sangen «Cafe Bella Blu» fra årets album. Høsten 2012 turnerer han med artistene Claudia Scott, Jeff Wassermann, Tove Bøygard og Jørun Bøgeberg – på en og samme scene. Men før det: Familien tirsdag 1. mai!

Mer info på: http://www.bjorn-peder.no/